15. mai kl.15 i Åsane gamle kirke, stod eg og pappa og skalv utenfor kirkedøren og ventet på at kirkeklokkene skulle slutte å ringe. Vi skalv ikke pga kulden utenfor, men rett og slett av rein nervøsitet :) Pappa var tørr i munnen og eg visste ikkje om eg skulle le eller grine. Men når endeli klokkene sluttet å ringe, og døren åpnet seg, og eg såg opp på den fine brudgommen min som stod der framme med alteret, kunne endeli frykten slippe taket :) Vi blei godt gifte, og dagen var den fineste av alle dager hittil :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar